Her om dagen jobbet jeg borte på kontoret og Sherry kom inn og stjal litt papir fra skriveren. Jeg tenkte ikke så mye på det ... før noen minutter senere da jeg gikk inn på kjøkkenet for å finne dette. Vel, dette og Sherry som flirer til meg og vipper med øyevippene hennes.
Jeg fant snart ut at disse store saftige fotografiene som hun hadde sett på en stund fra West Elm, var kommet i salg (boo, men det ser ut til at de er tilbake til full pris nå). Det er mer enn vi vanligvis bruker på kunst, men de er veldig store (nesten 30 tommer brede og høye) og prisen inkluderte den store glassrammen – så Sherry tok 20 %-nedslaget som et tegn fra de saftige fotografegudene som to av disse burde komme til å bo hos oss. Jeg likte dem faktisk veldig godt også, så jeg ble lett overbevist. Vi har ønsket å sakte samle mer storstilt kunst over tid (annet enn dette verftssalg malt lerret at Sherry DIYed og disse sykkeltrykkene har jeg rammet inn , vi har egentlig ikke mye), så det er fint å balansere ut noen billigere hjemmelagde ting med noen spesialinnrammede profesjonelle utskrifter.
Spol frem en uke eller så, og den store tomme veggen på kjøkkenet vårt er ikke lenger tom.
farger for hvit
Her er en mye mindre blendende utsikt fra den andre siden av våre to nye tillegg.
Det er den forkortede versjonen av historien. Den komplette versjonen starter med en påminnelse om at det var slik veggen så ut til å begynne med. Som i, det hadde den store fantastiske ikke-fungerende intercom i veien.
Selv om jeg på en måte hadde vokst til å elske denne stygge, ikke-fungerende delen av imiterte trekorn og skiver... var det på tide å si farvel. Heldigvis tok det bare noen løsnede skruer for å løsne den fra veggen.
Vi håpet at vi bare ville finne et lite lappbart hull med et par ledninger som stikker ut, men i stedet fant vi dette. I noen gode sekunder var jeg ganske sikker på at det var en bombe, og jeg ville være i trøbbel hvis jeg lot denne bussen bremse.
Men siden det faktisk ikke var eksplosivt (og siden jeg definitivt ikke er Oscar-vinnende skuespillerinne Sandra Bullock), var det ganske enkelt å uskadeliggjøre, eh, løsne. Med strømmen av, klarte jeg å koble av de to strømledningene (blå og hvit) og rotet av andre kontakter som jeg tror vever gjennom huset vårt til de andre rommene med intercoms (igjen, ingen av dem fungerer virkelig).
Siden denne veggen står på rivelisten nedover (for når vi eventuelt åpner kjøkkenet opp til stuen), valgte vi en midlertidig løsning foreløpig. Oversettelse: Vi har ikke kalt inn en elektriker ennå. Porttelefonen deler bare en bryter med lyset i den våte baren vår, som vi aldri bruker, så vi valgte å dekke og teipe intercom-strømledningene, slå av bryteren og ta en dag. Neste gang jeg er på jernvarehandelen skal jeg se etter en stor flat metallplate som jeg kan skru inn for å dekke til ting. Det er åpenbart ikke en permanent løsning, men det vil gjøre det foreløpig.
Men radioen var ikke vårt eneste øye. Vi hadde også en telefonkontakt i nærheten som ikke var i bruk. Jeg googlet mye og fant en rekke teorier/instruksjoner om hvordan du kobler fra en av disse. Den generelle konsensus var (1) at du ikke trenger å bekymre deg for å bli slått av en telefonledning med mindre telefonen aktivt ringer eller er i bruk, og (2) du kan vanligvis bare kutte ledningene og stappe dem inn i veggen igjen.
Jeg var litt på vakt mot begge deler, men jeg klarte å koble de fire ledningsparene fra kontakten med et lite sjokk. I stedet for å la dem miste og eksponere, dekket jeg dem med trådmuttere bare for å være grundige. Jeg satte de matchende fargede ledningene sammen etter å ha sett bak en annen allerede lukket telefonkontakt i stuen vår og sett at noen før meg hadde gjort det samme på den.
Med disse ledningene tildekket, dyttet jeg dem tilbake i esken og testet telefonen (fungerte fortsatt!). Så gikk jeg tilbake for å beundre de to gapende hullene. Nydelig, ikke sant?
hjørne hodegjerde gjør det selv
Vel, de ser nå slik ut. Legg merke til hvordan jeg ikke viste noen bilder av gipsplater? Det er fordi vi ikke har gjort noe. Igjen, siden denne veggens dager er talte, bestemte vi oss for å ikke gidde å lappe noen av hullene (pluss at dette etterlater mine midlertidige ledningsrettinger tilgjengelige for elektrikeren i fremtiden hvis vi ønsker å få dem håndtert av en proff). Så foreløpig la vi bare et blankt deksel på telefonkontakten (og malte det for å matche veggen). Og det store radiohullet, vel, det er bak den grønne sukkulenten. Litt som å gjemme et gammelt medisinskaphull bak et nytt speil. Men jeg håper det store metallplatedekselet som jeg nevnte å ta tak i neste gang vi er på Home Depot vil gjøre det litt mer ... midlertidig legitimt?
Jeg har litt gjør-det-selv-skam for å ikke følge helt med de to hullene, men samtidig følte jeg meg litt dum å betale for en elektriker nå (eller forsiktig lappe gipsplaten) bare for å rive den ut senere. Så i stedet nyter jeg bare den nye utsikten.
Å, og fra dette bildet kan du se at vi valgte å sentrere kunsten på bordet og lysekronen, i motsetning til å sentrere den på veggen (vi prøvde det begge veier, og det så litt skjevt ut når de ikke stilte opp med bordet eller lysekronen).
Kan du gjette hvilken som er Claras favoritt?
Ja, den lilla til venstre.
Vi liker at de legger til litt mer farge, men ikke er for sprø eller travle (spesielt siden vi håper å legge til noen vindusbehandlinger som kan ha mer farge og mønster). Og siden denne veggen ikke alltid vil være her, er vi sikre på at de kan fungere i massevis av andre rom i fremtiden (som spisestuen over en buffet, kontoret over et skrivebord, osv.).
Jeg tror jeg kanskje må sende Sherry til et Sukkulenter Anonymous-møte snart. Bildet nedenfor inkluderer ikke engang terrariet hun nettopp har laget .
Det siste bildet får meg til å ville gjøre noe med de tellerne akkurat i dette sekundet (vel, de og den søppelkomprimatoren). Vi ønsker bare å gjøre litt mer fremgang i barnehagen før vi gir disse Ardex konkrete opplæringene en sjanse. Og de gulvene. Vi kommer for deg, etasjer. Vær redd. Vær veldig redd.
Synd at vi ikke bare kan gjemme dem bak en ramme.
